Nybyggerne på Vestre Rolsethbakken

Når en kjører forbi Rolsethbrua i retning Tydal, er det lett å kjøre rett forbi Rolsethbakkene. Men for den som er lokalkjent i området, vet en at det her ligger flere små plasser og bruk. Et av disse brukene, Vestre Rolsethbakken, har i de senere år gjennomgått store forandringer. 

Kjører en opp den noe bratte gårdsveien til Vestre Rolsethbakken, blir en raskt møtt av flere små bygninger. Bygningene er nye, men bærer samtidig preg av å ha ligget der lenge. Plassen ligger sydvendt til, og heller forsiktig ned mot elva Nea. Bygningene er nøysomt plassert i terrenget og utgjør et lite firkanttun.

Den største bygningen på tunet - hovedhuset - er under oppføring. Fasong, rød linoljemaling, gjenbruk av vinduer og tretak er alle faktorer som gjør at huset fremstår tradisjonelt, selv om det er nytt.

Verkstedet er et enklere bygg. Også dette med tretak, men med naturlig grånet kledning og blåmalte dører.

Vegg i vegg med verkstedet står stabburet. Bærekonstruksjon av gammelt håndlaft, for noen år siden flyttet fra Elvran til Rolseth, og nå kledd opp i grå ytterkledning.

Bak tunet, oppe ved skogkanten, ligger glasshuset. Med svakt hellende torvtak, store vindusflater og en bakvegg av naturstein, skiller dette bygget seg litt ut fra resten av tunet.

Bak tunet, oppe ved skogkanten, ligger glasshuset. Med svakt hellende torvtak, store vindusflater og en bakvegg av naturstein, skiller dette bygget seg litt ut fra resten av tunet.

Plassen er feriestedet til familien Schmidtko Wenk. Familien bor i Trondheim, men etter Andreas og Heike kjøpte Vestre Rolsethbakken i 2007, har de tilbragt mye tid i Selbu.

Nybyggerne på Vestre Rolsethbakken

Tomas Garberg

Journalist

Plassen er feriestedet til familien Schmidtko Wenk. Familien bor i Trondheim, men etter Andreas og Heike kjøpte Vestre Rolsethbakken i 2007, har de tilbragt mye tid i Selbu. 

Andreas Wenk (47) og Heike Schmidtko (44) har begge vokst opp nært Magdeburg, en by i det som den gang het Den tyske demokratiske republikk, eller Øst-Tyskland. Så hvordan endte de opp her, i Rolseth? Det er langt fra Magdeburg til Rolseth. 

Utvekslingsstudenter

Selv om det kun var 120 kilometer mellom Andreas' og Heikes to barndomshjem, skulle de måtte reise langt, både i tid og rom, før de først møtte hverandre.

Som 16-åring tilbragte Heike et år som utvekslingsstudent på en videregående skole i Finnmark. Hun fullførte deretter videregående skole hjemme i Tyskland. Året i Finnmark skulle imidlertid vise seg sette spor, for når hun startet på sin bachelor-utdanning innen arkitektur, var studiestedet Norge. Nærmere bestemt Trondheim. 

Og det var i Trondheim i 2003, på en av lesesalene på NTNU, Heike først møtte Andreas. Andreas studerte også arkitektur, egentlig ved universitetet i Braunschweig, men akkurat dette året som utvekslingsstudent i Trondheim, hvor han tok sitt fjerde år på masterstudiet.
Andreas og Heike tok samme fag. De studerte begge arkitektur. De hadde begge vokst opp rundt Magdeburg og bodde begge nå i Trondheim. Det ble Heike og Andreas.

Trondheim

Etter et år som utvekslingsstudent i Trondheim, reiste Andreas tilbake til Braunschweig for å fullføre studiene, og et år senere var han ferdig utdannet arkitekt. I mellomtiden hadde Heike reist til Island, for å ta et år som utvekslingsstudent der. Andreas bestemte seg for å reise etter, og i fire måneder bodde de begge i Reykjavík - han i arbeid som arkitekt, og hun som arkitektstudent. 

Etter oppholdet i Reykjavík var over, stod Andreas og Heike ovenfor nok et valg. For det var ikke bare erfaringer og opplevelser det unge paret tok med seg hjem fra Island - Heike var nå blitt gravid. Et kortere opphold i Braunschweig fulgte, før de begge flyttet til Trondheim. I Trondheim ble Frida født, og i Trondheim har familien bodd siden. 

Forelsket seg momentant

Det var i 2007 de fant Vestre Rolsethbakken på internett. De trivdes godt i Trondheim, men lengtet etter et sted å kunne "puste ut". Andreas og Heike ler når de forteller om hvordan kjøpe-prosessen var: 

– Vi gjorde alt i gal rekkefølge. For å komme oss til Selbu måtte vi låne bil av noen venner, vi hadde nemlig ikke bil selv på den tiden, humrer Heike.

I påsken 2007 besøkte de stedet for første gang. Da lå nysnøen som fløyel over de små jordene rundt tunet, og paret forelsket seg i stedet momentant. Under neste Selbu-tur var snøen borte. Og kanskje noe av romantikken også. Likevel bestemte Andeas og Heike seg for å kjøpe Vestre Rolsethbakken.

– Noen ganger må man bare ta sats og hoppe i det. Det gjorde vi, og selv om ting kanskje ikke var så gjennomtenkt, og mye ble gjort i litt "gal" rekkefølge, har vi aldri angret på valget vi tok, forteller Heike.

Campinglivet i Rolseth

Når de kjøpte stedet bar bygningene på tunet preg av år med forfall. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene og ta fatt på arbeidet for den lille familien. Første prosjekt ble riving av det gamle fjøset. Bygningen var i såpas dårlig forfatning at det var uforsvarlig å la det stå. Deretter fulgte bygging av et lite sanitærbygg som rommet do og dusj, samt rehabilitering av den gamle brønnen ved tunet. I de første årene ble telt, og etterhvert en gammel campingvogn, nyttet som primærbolig for familien.

Etterhvert bygde Andreas og Heike hva de i dag omtaler som "Blåhytta". Blåhytta stod ferdig i 2012, og dette ble på mange måter et vendepunkt i fortellingen om Vestre Rolsethbakken. Nå hadde familien et nytt og komfortabelt hus å bo i når de var i Selbu. Selv om pågangsmotet har vært stort, innrømmer Andreas at det trolig var under byggingen av Blåhytta motivasjonen var lavest:

– På den tiden var jeg mye alene i Selbu med byggingen. Heike var ofte i igjen i Trondheim med våre tre barn. Motivasjonen nådde nok bunnen da naboen vår i Rolseth ringte etter jeg hadde vært der og jobber en helg. Han kunne fortelle at stenderverket til huset hadde blåst ned i en storm. Da var jeg ikke særlig høy i hatten, innrømmer Andreas. 

Pusse opp eller bygge nytt?

At motivasjonen varierer, kan nok mange som tar fatt på større byggeprosjekter kjenne seg igjen i. Det er likevel lite som tyder på at familien Schmidtko Wenk har ligget på latsiden siden de kjøpte Rolsethbakken. Etter Blåhytta stod ferdig tok det ikke lang tid før stabbur, snekkerverksted og glasshuset reiste seg på gården. I lengre tid vurderte Andreas og Heike om den gamle boligen kunne restaureres, eller måtte rives. Det endte med riving, og nå er de kommet langt i arbeidet med det som på mange måter kan betegnes som kronen på verket, nemlig nytt hovedhus på gården. 

Familien har i liten grad benyttet seg av innleide håndverkere. Alle jobber de selv har hatt kompetanse til å utføre, har de utført selv. Men ikke uten god hjelp fra sine naboer i Rolseth, poengterer Andreas:

– Vi har vært utrolig heldig med naboene våre i Selbu. De har mang en gang trødd til og hjulpet oss i prosjektene våre. For det er vi veldig takknemlig.

Et familieprosjekt

For barna Frida (18), Lerke (16) og Mads (12), har Rolsethbakken vært en naturlig del av oppveksten. På spørsmål hvordan det har vært å vokse opp med (eller i?) et slikt familieprosjekt, svarer Mads spøkefult: 

– Det har vært stressende. Hva mamma og pappa kaller ferie kaller vi barnearbeid.

Latteren sitter løst rundt spisebordet i Blåhytta. Frida utdyper: 

– Vi har bidratt en del i prosjektene vi barna også, men vi har nok sluppet relativt billig unna. Vi har lært mye her, spesielt praktiske ting. Først og fremst har vi blitt utrolig glad i plassen. Her har vi hatt plass til å boltre oss, og det har blitt mange akebakker, snøballkriger og andre gode minner opp igjennom årene. 

– Jeg skal flytte hit når jeg blir eldre, sier Mads. – Om jeg får lov av mamma og pappa. 

Nyttige erfaringer

På spørsmål om familien har noen tips til andre som vurderer å ta fatt på lignende prosjekter, svarer Andreas ettertenksomt: 

– En må være villig til å prioritere bort en del andre ting. Slike prosjekter krever enormt mye tid, krefter og kjærlighet. 

– Og penger, mest penger!, skyter Mads inn fra sidelinjen. 

Heike legger til at det å følge fremdriftplaner ved slike prosjekter, ikke alltid er en fordel:

– På et tidspunkt sluttet vi å lage fremdriftsplaner når vi var her i helgene. Fra det punktet sluttet vi å fokusere på det vi ikke rakk, og satte heller mer pris på det vi faktisk fikk gjort. Det hjalp veldig å snu tankegangen slik husker jeg. 

En investering

Når hovedhuset snart står ferdig, vil det trolig aldri før ha vært så mange sengeplasser på Vestre Rolsethbakken. I tillegg til hovedhuset har både Blåhytta, Glasshuset og stabburet sengeplasser. Hva trenger egentlig den lille familien alle disse husene til?

– Når jeg og Andreas valgte å bosette oss i Norge på 2000-tallet, var det et veldig bevist valg vi tok. Da vi begge kommer fra Tyskland, sa det seg selv at våre barn ville vokse opp langt vekk fra resten av storfamilien. Oppigjennom årene har dette vært en krevende balansegang for meg og Andreas. På den ene siden har vi ønsket at barna våre har skulle hatt et nært forhold til sine besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. På den andre siden har vi ikke ønsket at hver minste lille ferie måtte brukes til å reise til Tyskland.
Vi har et håp om at Rolsethbakken kan bli et sted det blir enkelt og praktisk å samle mange. Et sted hvor våre foreldre, søsken, nieser og nevøer kan bo sammen med oss i lengre perioder, forteller Heike. 

Frida har også gjort seg opp noen tanker om fremtiden for stedet: 

– Det er kanskje litt tidlig av meg å tenke slik allerede nå, men dette vil jo være en super plass for oss å samles, når jeg, Lerke og Mads etterhvert får egne familier. 

Fremtiden

På spørsmål om hva fremtiden bringer for familien og Vestre Rolsethbakken, og om tanker om å bo her på mer permanent basis har slått dem, tenker Heike seg godt om før hun svarer. 

– Vi har lyst til å bruke stedet mye fremover, men vi er bestemte på at vi skal bo i Trondheim frem til barna har fullført grunnskolen. Her snakker vi minst sju år frem i tid. Hva som skjer etter det er vanskelig å si. Er det noe vi har erfart er det at mye kan skje på sju år, sier Heike.